Den siste sesongen før krigen brøt ut ble åpnet med en sermoni da man innviet den nye tribunen på det som før het Hotel Stand. Styret hadde bestemt at 100 sesongbilletter skulle legges ut for salg på denne tribunen, som fikk navnet Town End. Sesongbillettene kunne man få kjøpt på billettkontoret og kostet £3 for menn og £2 for kvinner!

Frykten for krigen var tydelig. Før sesongen diskuterte man visse forhåndsregler hvis det skulle bli flyattack under kampene. Det ble i oktober bestemt at det skulle bygges et gass-sikkert rom i enden av County Ground. På banen var ikke denne sesongen akkurat preget av suksess. Klubben gikk ut i andre runde av cupen mot Southport, og endte på en 9. plass i ligaen. Ted Vizard fikk også lov til å forlate klubben til fordel for QPR, og som ny manager ble Neil Harris hentet inn fra Swansea. Han fikk ett-års kontrakt med klubben (39/40)

Neil Harris fikk ikke sjansen til å vise sine managerevner. Det ble kun spilt tre kamper denne sesongen. Den siste kampen gikk mot Aldershot og endte 2-2 etter to mål av Fowler. Deretter brøt krigen ut, og man stoppet alt som het ligaspill. For å holde lagene ved like ble det imidlertid oppnevnt forskjellige lokale ligaer. Swindon spilte i sør-vest ligaen og de gikk inn i 1940 som ligaleder. Etter en 1-1 kamp mot Cardiff ble Billy Lucas kalt ut til krigstjeneste.

Selv om krigen pågikk, så det bra ut for Swindon. Toppscorer Alan Fowler scoret 11 mål og Bowl 9 mål. Denne Bowl var en Exeter-spiller, men siden Exeter ikke deltok i denne krigsligaen, spilte han for Swindon for å holde formen ved like. Fowler, Jones, Wildman, Cousins og Day spilte alle 13 kampene og var kanskje nøklene til Swindons suksess. De hadde gitt laget stabilitet sammen med et antall gjestespillere som representerte klubben i krigsårene.

Klubbens økonomi fikk en oppgang under krigen. Mye kom av kampen mot Plymouth da hele 4000 trosset krigsfaren og dro på fotballkamp. 14 av de 22 spillerne var walisiske inkludert et tvillingpar – en på hvert lag!

Plutselig begynte ting å forandre seg for Swindon. Seieren over Swansea ble Towns siste seier før sesongens siste kamp.

Hitlers invasjon av Holland og Belgia skapte trøbbel for Swindons kamp mot Newport. Dette fordi flere av spillerne måtte stå klare til å dra ut i krigen. En halvtime før kampen var det kun syv spillere i garderoben til Swindon.

Menn mellom 19 og 36 år ble kalt ut i krigen og dette skapte omorganisering for denne "krigsligaen", som måtte ta en liten pause. På et møte som ble holdt 27. mai 1940 ble det bestemt at Swindon allikvel skulle prøve å fortsette i ligaen, som da var begynt på igjen. Harry Martin ble manager for gutta på bare en ukes forvarsel. Lønningene ble redusert til £2 pr. uke. Swindon spilte ikke på County Ground, for der hadde man bestemt at det skulle få gå sauer for å holde gresset nede!

Etter et møte sommeren 1940 ble det bestemt at man skulle spille fotball også i 40/41-sesongen. Krigsdepartementet bestemte at garderobene og rommene på County Ground skulle brukes til å lagre mat og artilleri, og man bestemte også at National Fitness Campaign skulle få bruke banen. Bilder på veggene, alt fra vekter til såpestykker samt til og med styrerommets gulvteppe var blitt kastet bort. Bøker og dokumenter fra 1930 og tidligere ble borte. Ingen vet hva som hendte. Kanskje de ble pakket inn og lagt på et eller annet loft, eller hemmelig sted. Det var utvilsomt saker av historisk verdi som var blitt borte.

Rundt oktober 1944 ble det klart at krigen nærmet seg slutten. Lokalavisen Evening Advertiser skrev dog om lokale menn som var blitt drept i krigsherjingene. Dette inkluderte tidligere klubbkaptein Willy Dickinsons sønn. Wally var en av de ondeste og hardeste spillerne i Swindons historie, og folk som husker ham fryser på ryggen bare man nevner navnet hans. Storscoreren Alan Fowler (bildet) ble også drept i kamp, sammen med William Imrie og Dennis Olney. Siden manager Harris Martin også døde under krigsårene måtte man utnevne en ny manager. Bert Davies, Harry Cousins og Wally Dickinson ble alle nevnt.

Banen var i dårlig stand og det måtte mye arbeid til for å få den i stand igjen. I en bunker under jorden i Berlin skjøt Hitler seg selv i munnen, og kampen mot Hitler var vunnet, men kampen om å få Swindon Town i aksjon igjen lå foran. Sam Allen gledet seg fra sin leilighet til å se Swindon gjenoppstå. Dessverre døde han før ligaen startet opp igjen. I 1941 fikk han medalje for lang og tro tjeneste innen fotballen. Han hadde vært hos Swindon som direktør, manager og sektreær. Han mente selv, denne Sam Allen, at han også var god nok til at han kunne ha spilt for Swindon. Han var innblandet i en bilulykke som ung, men mente han var god nok tross noen små handikap. Den alltid så sterkt-pratende Allen sa; "Jeg er frist nok til å spille, men de vil ikke bruke meg, dirty bow-wows!". Lokalavisen EA foræret ham tre spalter for å hylle og minne en av de mest lojale og lengste tjenerne i Swindon Towns historie.

Det var få som var igjen på etterkrigslaget til Swindon av de som hadde spilt for klubben før krigen brøt ut. Billy Lucas var den eneste som var fast på laget både før og etter krigen. Harry Cousins spilte også noen kamper etter krigen, men var mest interessert i oppgaven han hadde fått som trener. Dick Parkhouse spilte kun en etterkrigskamp for klubben. Han ble senere kaptein for den britiske armè mot den franske armè. Da han kom tilbake til klubben ble han kaptein for reservelaget før han flyttet til Chippenham og ble sjef for et kvegmarked. Storfunnet i 46/47-sesongen var Maurice Own som i januar kom fra klubben Chindit. Han scoret om lag ett mål pr. kamp på de kampene han spilte.

Ligasesongen 47/48 ble en svak affære. Laget endte på en skuffende 16. plass, kun to poeng fra sisteplassen. I cupen reddet de dog på den svake ligainnsatsen. Nyervervelsen Morris Jones (bildet) fra Port Vale så ut til å være i form. Han scoret fire mål i kampene mot Ipswich og Aldershot, og sendte alene Swindon videre til tredje runde. Tredjerundekampen gikk borte mot fjorårssesongens cupfinalist Burnley, på papiret en umulig oppgave for The Robins. Slagplaner ble lagt på Birkdale Hotel, der Swindon-spillerne var samlet før kampen, og de trente på Southports hjemmebane High Avenue. Dryden sendte Town i ledelsen etter kun to minutter, og like før pause økte Owen ledelsen til 2-0. I andre omgang reddet Swindon-keeper Boulton en straffe, og Swindon var dermed klare for fjerde runde. Fjerderundekampen gikk på County Ground mot Notts County og ble sett av hele 27,130. De kom for å få et glimt av Countys stjernespiller – landslagsmannen Tommy Lawton. En flikk fra Owen sendte imidlertid Lucas fri, og han scoret vinnermålet et snaut kvarter før slutt. I femte runde røk Swindon ut mot Southampton, med hele 0-3 i sekken. Kun en cupkamp ble spilt i 48/49-sesongen. Swindon kom først inn i tredje runde på grunn av den solide cupinnsatsen året før, men tapte 1-3 borte mot Stoke City. Laget tapte bare en kamp etter jul, men de spilte for mye uavgjort til å klare opprykk. Det endte med en respektabel fjerdeplass, og Morris Jones ble toppscorer med 25 mål.

49/50-sesongen ble ikke spesielt suksessfull. Swindon vant 7-1 mot Exeter i desember, men de kom på 14. plass i ligaen med 41 poeng. I cupen så 19,640 tilskuere at Maurice Owen sendte Bristol Rovers hodestups ut av turneringen, men laget tapte i tredje runde mot Carlisle.

Assisterende sekretær Dick Blount gikk av like før sesongstart i 50/51. Dicky hadde vært en livslang medlem av klubben, og han fikk sin medalje for lang og tro tjeneste i 1950. Blount sa etterpå nei takk til å bli vert for klubbens gjester under en hjemmekamp, og det ble oppstyr i klubben. Keeper Frank Boulton ble stygt skadet i en kamp mot Notts County, og han gikk på free transfer til Crystal Palace. Han spilte dog aldri profesjonell fotball igjen.

Det som bekymret folket mest på den tiden (som nå?) var Swindons økonomi. På et møte som styret hadde den 15. mai 1950 gikk det frem at klubben hadde et underskudd på over £7000, som var en betydelig sum den gangen. Styret bestemte seg for å selge et område som klubben eide; 29. Vicarage Road. Man solgte også toppscorer Morris Jones til Crystal Palace for £3,500. Mr. Page, Swindons manager, lot også en del eldre spillere forlate klubben mot slutten av sesongen, men de hadde fortsatt ikke råd til å kjøpe nye spillere. De håpet da på å øke talentvirksomheten i klubben, og satte opp et fjerdelag for gutter under 17 år. Klubbens speidere ble lovet en personlig bonus på £100 hvis de fant et talent som kom til å spille fem eller flere A-kamper for klubben.

Det ble en begredelig 50/51-sesong, og laget endte igjen på 16. plass. I cupen gikk de ut i andre runde borte mot Exeter. Toppscorer ble Maurice Owen, men han scoret kun ni mål på hele sesongen. Klubbens tredje mestscorende spiller den sesongen var midtstopper Garth Hudson (bildet) med seks mål. Garth, som egentlig het George til fornavn, var en av de mest fargerike personlighetene i Swindon etter krigen. Han var god i lufta og hans kraftfulle tacklinger satte publikum i ekstase. Han hadde også en evne til å score på frispark. Garth var den eneste som spilte alle kampene i 50/51-sesongen og var nok et av Louis Pages beste kjøp da han kom fra Portsmouth gratis i ‘48. Han fikk over 350 kamper for Swindon før han ble tvunget til å legge opp da han brøt et ben i nakken.

Det var i 1951 at flomlysene kom til County Ground. Swindon hadde sendt et lag for å spille mot Headington United (senere Oxford United) og Reg Fricker var så imponert over å se fotball i flomlys at han overtalte resten av styret til å godkjenne forslaget om flomlys på County Ground. 14 flomlys ble innkjøpt for £350 og Bristol City ble den første motstanderen under flomlysene i ‘51. Treningskampen foran 3000 tilskuere endte med en 2-1 seier til Swindon.

Hvis introduksjonen til flomlys var lys, var ikke fremtida for Swindon lys. Fem spisser (Wheeler, Simner, Court, Peebles og Hill) ble alle satt på transferlista. I 51/52-sesongen kom klubben igjen på en skuffende 16. plass. De tapte hele 1-7 for Watford, og 0-9 for Torquay – som den dag i dag står som klubbens største ligatap. Norman Uprichard klarte å etablere seg som keeper, og spilte såpass godt at han fikk landskamper for Nord-Irland. Han kom til Swindon fra Arsenal i 1949, men Sam Burtons form satte Norman på benken i de første sesongene. Hudson spilte igjen alle kampene, mens Maurice Owen (bildet), som nær hadde skrevet under for Norwich, kom med på Englands B-landslag mot Frankrike. Owen ble toppscorer den sesongen, og foran 40,000 i Cardiff avgjorde han en cupkamp til Swindons fordel. I neste runde møtte 28,140 opp på County Ground for å se Swindon måle krefter mot Stoke City. Kampen endte 0-0, og mot alle odds vant Swindon omkampen oppe i Stoke. Millar scoret kampens eneste mål. Drømmen om Wembley endte dog på Kenilworth Road, der Luton vant 3-1 mot et tafatt Swindonlag. Styreformann Parker gikk av og det ble en turbulent sommer for Swindonstyret. Denne Mr. Parkers finansielle støtte hjalp Swindon igang igjen. Terry Tyder scoret i de tre første ligakampene, mens Maurice Owen igjen ble toppscorer med 21 mål. Swindon endte på en svak 18. plass i ligaen med kun 40 poeng. I tredje runde av cupen gikk de ut med hele 0-7 mot Manchester City. Swindon solgte etter sesongen landslagskeeper Norman Uprichard (bildet) til Portsmouth for £9000 + en vennskapskamp. Dette gjorde godt for økonomien, men ikke så mye at fansen skulle tro at klubben hadde opprykksambisjoner. To interessante poenger kom mot slutten av sesongen. I januar ble det bestemt at man skulle trykke etternavnene på de som spilte i kampprogrammet, og i februar ble det bestemt at banen skulle være fri for reklameplakater.

Når den nye 53/54-sesongen startet hadde Swindon fått en ny manager i Maurice Lindley, mens en kompensasjon på £500 ble betalt til Louis Page for hans avgang. Maurices første sesong bak roret ble ingen suksess, og klubben endte på 19. plass. Salget av klubbhuset i York Road og Harvey Grove ga klubben tilsammen £7000, og dette ble øremerket spillerkjøp. Maurice styrket laget med Williams fra Bury, McClelland fra Stoke og Fleming fra Clydebank. Den dyreste spilleren var Matthew Gemmell, som kostet klubben £2,250 fra Portsmouth. Selv med nye spillere ble 54/55-sesongen også skuffende, og Swindon endte på 21. plass. De vant ikke en eneste bortekamp den sesongen og i cupen ble det exit i første runde mot Crystal Palace (0-1). Det var ikke overraskende at Maurice Lindley måtte ta sin hatt å gå i april 55. Toppscoreren Maurice Owen var så godt som klar for naboklubben Bristol City, men siden Owen selv ikke ville flytte ble det ikke noe av salget som kunne ha gitt £7500 i en slunken klubbkasse. Ingen manager ble i første omgang ansatt, og tre av de høye herrene fikk ansvaret for laguttaket. 55/56-sesongen uten manager ble en tragisk affære, og laget endte på sisteplass. Nå måtte det gjenvalg til for at Swindon ikke skulle ramle ut av ligaen. Heldigvis fikk de stemmene med seg, og slapp med skrekken! Cupeventyret gikk til fjerde runde den sesongen, og Maurice Owen og Andy Micklewright imponerte. Bob Edwards ankom fra Chelsea og ble en god tilvekst på topp.

Styret bestemte seg for å ikke utnevne noen ny manager før den økonomiske krisen var over, men Geoff Fox ble utnevnt som midlertidig spillende trener. Swindon tapte fem av de seks første kampene den sesongen, og den 3. oktober 1956 ble en ny manager klar. Bert Head (bildet). Den tidligere Torquay-spilleren ble manager for et Swindon-lag på vei ut av ligasystemet. Hans første kjøp var Arnold Darcy fra Wigan, og senere kjøpte han vingen Jack Fountain fra York City. Toppscorer ble Bob Edwards, men hans 27 mål hindret ikke Swindon fra nok en bunnplassering, men igjen beholdt de plassen i ligaen på nåde etter avstemning.

Den neste sesongen skulle bli en ny og oppløftende sesong med Bert Head bak roret. Tredje divisjon nord og sør var blitt byttet ut med en tredje og fjerde divisjon. Øvre halvdel i 3. div avd. N og S utgjorde nye tredjedivisjon, og nedre halvdel i de to utgjorde fjerdedivisjonen. Swindon startet i tredje divisjon høsten 1957.

DEL 4 kommer!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Flest mål for Swindon i en og samme kamp, flest mål for Swindon i en og samme sesong og flest mål for Swindon totalt. Alle disse rekordene tilhører en og samme mann, nemlig David Hyman Morris – bedre kjent som Harry Morris. Han kom til klubben i begynnelsen av 1925/26-sesongen og gjorde seg raskt bemerket. Han var født og oppvokst i London, og tjenestegjorde i hæren mellom 1917-19, og han var med i krigen i Frankrike. Etter en prøvekamp for Fulham fikk han profesjonell kontrakt med klubben. Etter en sesong på Craven Cottage flyttet han til Brentford og senere til Millwall. Deretter betalte Swansea £400 for hans tjenester, men han fikk bare 12 A-kamper for waliserne før han signerte for Swindon Town i en overgang verdt £110!

Evening Advertisers overskrifter etter debutkampen hjemme mot Southend var følgende; "Morris ledet angrepet med store ferdigheter – tre mål mot Southend!". Harry scoret et nytt hattrick to dager senere mot Exeter City. Swindon-fansen hadde fått seg en ny yndling og så snart Town gikk i angrep skrek de målhungrige tilskuerne; "Give it to Morris, give it to Morris!".

Hvilken type fotballspiller var så denne Harry Morris? The Football Pink beskrev han slik: "Kraftig kroppsbygning og en fin fysikk. Meget god teknikk og veldig intelligent". Som spiss var han egentlig liten, kun 175 centimeter over bakken. Han scoret også relativt få mål med hodet. Den glimrende fysikken tross størrelsen hadde han igjen fra tiden i hæren, der han hadde brukt fritiden på å trene boksing. Han hadde en kraftig overkropp og brøytet seg lett igjennom forsvaret bare med fysikken. Han presset mange ganger livredde forsvarsspillere til å lage selvmål, og det var ikke uvanlig at man måtte ut med båre etter et sammenstøt med Morris.

Det gikk ikke så bra i cupen i Harrys første sesong. Swindon røk ut mot Bournemouth (3-4) i første runde. I ligaen gikk det bedre og det så lenge ut til at Swindon skulle vinne ligaen. Høstsesongen gikk uten noen som helst riper i lakken, og i en hjemmekamp mot QPR scoret Harry Morris hele fem mål. Ved juletider begynte det å snu andre veien for The Robins. Hovedgrunnen var vel at Alec Wall brakk beinet. Alec var ofte delaktig i målene til Morris, og de kjente hverandre som tvillinger på fotballbanen. Swindon avsluttet på en 5. plass, med Harry som toppscorer – med 47 mål, noe som fortsatt står som klubbrekord.

1926/27-sesongen ble en lysere sesong, iallefall på cupfronten. I første runde slo de ut Newport, mens Crystal Palace måtte gi tapt i andre runde. Fire mål på to kamper av Morris sendte Swindon videre mot Clapton Orient i tredje runde. Swindon var ett av to lag fra tredjedivisjon som hadde kvalifisert seg til 4. runde i FA-cupen. Der møtte de Sheffield Wednesday på County Ground. Første omgang ble velspilt, og Harry Morris ga Swindon ledelsen etter en pasning fra Denyer. I andre omgang var det bare Wednesday. De presset og presset, og de fikk også et raskt utligningsmål. Swindon spilte meget bra defensivt, men onsdagslaget fikk inn det avgjørende målet på slutten, og gikk videre til femte runde.

27/28 forventet man at skulle bli litt av en sesong. Swindon slo Coventry hele 6-0 i første ligarunde, og Morris scoret fire av målene. Også Walsall måtte dra hjem fra County Ground med stortap i bagasjen – Swindon slo dem 5-0, og her scoret Morris hattrick. Allikevel, Swindon sprakk totalt og de gikk på et stortap mot Merthyr Town på hele 2-8. Morris ble toppscorer med 38 mål, og Swindon endte på en 6. plass.

1928/29-sesongen ble skuffende, og Harry scoret bare (!) 26 mål, mens Swindon ramlet ned til en 10.plass. Dette viste hvor mye Morris’ mål betydde for klubbens fremganger. Scoret Morris få mål endte de et stykke nede på tabellen. Swindon gjorde det allikevel ganske bra i cupen, og kom helt til 5. runde. Det hele begynte i tredje runde mot førstedivisjonslaget Newcastle hjemme på CG. To mål av Morris ga Swindon en fin, fin 2-1 seier og videre avansement. Med på laget til Newcastle var skotten Hughie Gallagher, som bare et år i forveien hadde vært med på historiens største skotske landslagstriumf – storseieren over England på Wembley. Etter dette gikk det nedover for skotten, og han ga seg tidlig med fotballen. Livet hans ble heller ikk det samme. Han endte sitt liv under Edinburgh-York-ekspressen og bare noen dager før det var han i rettssalen siktet for å ha misbrukt sin egen datter. Harry Morris hadde visstnok også en del private problemer, men det var kanskje hans religøse tro som reddet ham fra avgrunnen, sies det.

Fjerde runde gikk på Turf Moor mot Burnley. Etter en halvtimes spill eldet Swindon hele 3-0, hvorav to av målene var signert Morris. Swindon var ganske sikre på avansement, men som lyn i fra klar himmel scoret Burnley tre raske og sikret omkamp. Omkampen ble en severdig affære, og hele 24,000 tilskuere fikk se at Swindon tilslutt dro det i land med en 3-2 seier. Harry ble dessverre skadet tidlig i kampen, og på den tiden fantes det ikke innbyttere – så han løp liksågodt ut på banen igjen skadet – og scoret vinnermålet! I femte runde trakk Swindon Londonlaget Arsenal. De karret seg til en omkamp på CG for så å vinne hjemmekampen på Highbury med 1-0.

Laget som var så nære ved opprykk de siste sesongene ble splittet opp. Wall kom seg aldri etter at han brakk benet på selveste juledagen. "Tober" Wilson, som hadde blitt Swindons eldste aktive spiller, ble tvunget til å legge opp pga en skade han fikk mot Crystal Palace. "Tober" ble senere salgsmann i Stroud, og spilte bowling for Glouchester. I 1930 la også kaptein Wally Dickenson skoene på hylla. Han ble senere en suksessfull forretningsmann i Rodbourne Cheney.

Harry, imidlertid, scoret seg videre i karrieren. Han ble toppscorer med over 20 mål i de tre neste sesongene, men dårlig forsvarsspill betydde at Swindon ikke endte bedre enn på en tolvte plass. Høydepunktet gjennom disse årene kom ikke overraskende i cupen. Swindon reiste opp til Manchester United i 1930, og vant overraskende 2-0. Etter kampen kom United-formannen bort til Swindons mannskap og spurte om de kunne tenke seg å selge "han derre på høyresia’". Han de mente var 36-år gamle Bertie "Twinkletoes" Denyer. Denne karen ble stemplet som invalid i militæret, og han begynte å spiulle fotball for West Ham som en relativt voksen mann. Hos West Ham ble han funnet i for svak fysisk form, så han gikk videre til Swindon. Der fikk han fast plass på høyreflanken, og kombinerte fotballen med sin jobb som vert for sin egen pub "The Running Horse" i den lille byen Wootton Bassett – helt til han mistet lisensen for å ha bedrevet ulovlig pengespill i pubens lokaler. Han fant igjen arbeid på High Street Club i Swindon, der han senere begynte som dørvakt.

I neste runde returnerte Town til Manchester, etter først å ha spilt 0-0 hjemme på CG. Omkampen på Maine Road tapte de 1-10, og dette står fortsatt som klubbens største tap noen sinne. Sesongen forøvrig ble katastrofal for Swindon. De endte på nederste halvdel av tabellen for første gang siden de ble med i ligaen. £2,200 ble borte i løpet av 15 måneder, og manager Sam Allen uttalte at gjennom klubbens 35-årige eksistens hadde aldri ting sett så mørkt ut.

I november 1931 fikk direktørene i klubben gjennomgå av en forrykende Allen; "Det var i mot mine ønsker at Denyer og Thom forlot klubben. Jeg sa til direktørene at de nevnte spillerne ble vanskelige å erstatte, men de ville ikke høre på meg. Vi kommer aldri til å få bygge opp et bra lag her i Swindon så lenge direktørene benytter seg av en politikk som går ut på å selge de beste spillerne. Sist sesong hadde vi et bruktbart lag, men direktørene hørte på noen gærninger på banken i stedet for meg – og laget ble oppløst!"

Etter mange møter og stort press ble det til at manager Allen måtte gå, og styret bestemte seg for å få litt frisk luft inn i laget. 24. april 1933 ble Ted Vizard ansatt som ny manager. Han ble den første til å være kun manager. De foregående hadde vært manager og klubbsekretær kombinert! Heldigvis for Swindon ble laget også gjenvalgt i ligaen med 45 stemmer (foran lag som Newport og Llanelli). Harry Morris ble utrolig nok satt på transferlisten, og gikk videre til Clapton Orient. Harry Morris endte opp med 229 mål på 279 kamper – slå den!!!

Harry Morris flyttet etter karrieren over til Göteborg i Sverige, der han fortsatte som trener. Etter invasjonen av Norge ble han satt til å arbeide for den Britiske ambassaden, der han hjalp britiske krigsfanger med å komme seg tilbake til England. Han returnerte til England etter krigen, og emigrerte senere til New York, USA – hvor han fortsatte å arbeide for den britiske ambassaden helt til han gikk av med pensjon.

Tross store forandringer og lite penger til nye innkjøp endte Swindon 33/34-sesongen på en sterk 8.plass i Vizards første sesong som sjef. Tommy Armstrong ble toppscorer med 23 mål. Denne Armstrong var en liten, kjapp spiss som hadde bakoversveis med flere tuber brylkrem i håret. Han ble kjøpt fra det skotske laget Airdirieonians, der han i 31/32-sesongen hadde vært toppscorer med 32 mål på 38 kamper. Kun to spillere spilte alle ligakampene denne sesongen. Det var Baden Herod, en back, og Arthur Briggs, keeper. Swindon hadde et underskudd på £3000, men dette hadde sunket til kun £1000 og man fikk grønt lys av styret for nye innkjøp. "Bud" Flanagan kom i fra naboklubben Bath City for £50, og han ble fast på venstrebacken. Styret var fornøyd med sakenes tilstand og Vizard fikk en ny treårs-kontrakt med klubben samt en bonus på £200 hvis laget nådde opprykk.

Neste sesong (34/35) ble en god økonomisk sesong for klubben. De spilte seg helt frem til fjerde runde i cupen og tjente mer enn £1000 på to av hjemmekampene, mot Chesterfield og Preston North End. Alan Fowler scoret hattrick i første runde av cupen mot Newport, og to nye mål i andrerundekampen mot Lincoln – som Swindon vant 4-3. I ligaen gikk det derimot igjen trått, og de endte tilslutt på en skuffende 16. plass.

I 35/36 fikk Swindon oppleve alle ligaklubbers mareritt – nemlig å gå ut av cupen på bekostning av et ikke-ligalag. Swindon måtte tilslutt gi tapt for laget Southall med 1-3. I ligaen var det igjen svake resultater, og supporterne fikk lite å glede seg over.

I 36/37 ble Swindon nummer 13 i ligaen. De scoret 75 mål – mer enn alle andre i divisjonen, men det skortet som vanlig bakover på banen – og de slapp inn hele 73 mål! En tredjedel av Swindons mål ble scoret av Jimmy Cookson, som kom til klubben i fra WBA.

Ted Vizard gjorde klubbens aller første £1000-handel sesongen etter da han kjøpte Ben Morton i fra Torquay, og folk mente det var alt for mye å betale for en spiller som bare hadde spilt et snaut år med ligafotball. Han scoret ikke mål før i den 17. kampen for Swindon, og man ergret seg over dårlig bruk av de få pengene som var tilgjengelig. Alan Fowler ble toppscorer med 15 mål og Swindon endte på en 8. plass.

Økonomisk fløt Swindon på en liten bølge foran 38/39-sesongen da de i forveien hadde solgt to spillere. Disse salgene ga en god økonomisk balanse med overskudd for første gang på flere år.

I del tre av Historien om Swindon Town FC beveger vi oss inn i krigsårene og følger laget frem til slutten av 50-tallet! Heng med og god lesning!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I 1994/1995 hadde vi en føljetong i vårt medlemblad Swindon Town Telegraph som omhandlet klubbens historie fra den spede starten og frem til i dag. Dette er en historie som jeg ønsker å relansere på denne Swindon-bloggen, og her får dere altså del I av "Historien om Swindon Town FC"!

Swindon Town FC ble i følge den offisielle historien stiftet i 1881 av pastor William Pitt. Hovedgrunnen for at han stiftet denne klubben var at han ville at stedets yngre menn skulle få noe å ta seg til på fritiden. Som mange av de andre fotballklubbene som ble dannet rundt slutten av 1800-tallet ble også Swindon stiftet av kristelige folk. Det som i følge historiebøkene førte til stiftelsen av Swindon Town FC var en kamp den 12. november 1881. Kampen gikk mellom Spartans of Old Swindon (en lokal cricketklubb) og St. Marks Young Men Society på J.E.G. Bradford’s Field i den gamle delen av byen (Old Town, Swindon). Kampen endte 2-2 og lagene ble enige om å slå seg sammen til en klubb og kalle den Swindon Town FC. Swindons sjefshistoriker Paul Plowman har gravd litt i den gamle historien, og kan spore Pitts stiftelse tilbake til 1879, noe som Swindon i 1995 forandret på. På draktsettet i 1995 stod det "est. 1879" for første gang, og Plowman skal ha gode dokumentasjoner på at William Pitt også på et årsmøte for godt og vel nærmere hundre år siden skal ha uttalt at klubben ble stiftet i 1879. Swindon Town har nå gått tilbake til 1881 som det offisielle stiftelsesåret, så får vi se hva fremtiden vil bli.

Det var bestemt at banen fortsatt skulle være Bradford’s Field, men det var ikke det mest ideelle stedet for en fotballbane, rett ved siden av en stor og dyp grøft med masse steiner i. Det var da heller ikke bare baller som enkelte ganger havnet nede i røysa. En gang falt en ung tilskuer ned, og etter den episoden bestemte klubben seg for å flytte til et tryggere sted og en annen bane. De flyttet den korte veien til Globe Field, der grunneieren også hadde en pub vegg i vegg med banen. Han tenkte nok pundsedler når tørste fotballspillere og tilskuere skulle hjem i fra kamp. Bradford’s Field og Globe Field er i dag bygd over med engelske rekkehus (Lansdowne Road), men i nærheten kan de eldste mimre tilbake på puben som heter "The Globe".

Kort tid etter flyttet de igjen. Denne gangen flyttet de til The Croft (1884). Det var på den banen som Town først begynte å snuse på triumfer. I 1886/87-sesongen startet en cup som het Wilts Senior Cup. Swindon vant faktisk den cupen de seks (!) første årene den pågikk, og da de så tapte tittelen på det syvende året – så var det til Swindon Town FC Reserves, som deltok under navnet Swindon Athletic (En klubb som senere oppstod som et eget lag, og som i dag er det andre laget i byen og heter Swindon Supermarines). Gjennom denne perioden fikk Swindon også sin første landslagsspiller i keeper Billy Rose, som senere gikk til Wolverhampton Wanderers.

Kanskje den mest merkbare spilleren fra den tiden var Dick Jones, som normalt spilte på venstrekanten. Han ble født i Chirk – en walisisk grenseby som har fostret landslagsspillere som Billy Meredith m.fl. Jones ble Swindonspiller i 1882, og han fikk 17 opptredener for sitt kretslag. Han ble så Swindon Towns første kaptei og vant også Wilts Senior Cup med fire forskjellige lag (Swindon Town, Swindon Athletics, Trowbridge og Bridge St. Victoria). Han spilte også på det laget som slo ligalaget Wolverhampton W hele 6-4. I en Southern League-kamp mot Ilford på The Croft gjorde Jones seg bemerket igjen med en litt artig rekord. Han scoret et ekte hattrick uten at motstanderne i mellomtiden hadde berørt ballen en en eneste gang, utenom avspark. Han gjorde seg også bemerket på landslaget da han scoret begge målene i en kamp mot Canada, for å så gå glipp av neste landskamp fordi han ikke fikk fri i fra sitt daglige arbeid. Senere bestemte han seg for å bli profesjonell fotballspiller, og han fikk 15 landskamper for Wales, mens han spilte ligafotball for henholdsvis Bolton og Manchester City.

Hvem den aller første profesjonelle Swindon-spilleren var har det vært stor diskusjon omkring. "Ginger" Ross og Jack Pickering var begge to kandidater, men det viste seg at de begge hadde flyttet til Swindon pga eksternt arbeid. Tittelen som Swindons første profesjonelle spiller gikk da til Jimmy Munro, som kom til Swindon i fra Burton Swifts. Han kom fra det skotske høylandet og til Bolton, og etter tre sesonger gikk han videre til Burton før han endte opp i Wiltshire. Han ble utnevnt til kaptein for Swindon, og hadde en stor karriere foran seg. Beklageligvis døde han i en alder av kun 28 år, og etterlot seg kone og en datter på fem. Han spilte kampen mot Tottenham, som Swindon vant 4-3, og han følte seg ikke bra etter kampen. Noe han trodde var en forkjølelse viste seg å være en hjernehinnebetennelse, og dagen etter at Swindons hittil største fotballspiller gikk bort stod det i lokalavisen The Evening Advertiser følgende dikt

A Star from out our ranks has gone

A light which shone the best

No more he’ll play the manly game

For Jimmy has gone to rest

I 1894 ble Swindon Town fullverdige medlemmer av The Southern League. Fem profesjonelle klubber (Swindon, Millwall, Southampton, St.Marys og Luton) og fire amatørklubber (Clapton, Ilford, Reading og Royal O.F.) skulle kjempe om poengene. Den første sesongen ble ingen umiddelbar suksess og Swindon kom på en siste plass. De fikk derimot oppfylt drømmen om å bli en profesjonell fotballklubb, og klubbens første lønnsutgifter lød på tilsammen £10. Med en gang penger var inne i bildet var det naturlig at klubben også ble et aksjeselskap, noe som skjedde i 1897.

Klubben var ikke så suksessfull på banen, og man måtte vente helt til århundreskiftet (1899/1900) før Swindon kom på 6. plass eller høyere på tabellen. Allikevel, i 1890-årene opplevde Swindon iallefall ett stort øyeblikk utenfor banen. Fasilitetene på The Croft var ikke de beste. Billetter til kampene fikk man kjøpt i et lite rom på The Royal Oak Inn, og det nærmeste man kom en tribune var noen trapper av gammelt, tørt tre. Dette første til at klubben flyttet til County Ground sentralt i byen. Den første sesongen spilte man på det som nå utgjør Cricket-banen like bak Arkell’s Stand. For å bygge tribunen som nå heter Arkell’s Stand måtte man ta opp et lån på £300 i fra bryggeriet Arkells som ligger i Swindon, og derav har tribunen bevart sitt navn, og blir også kalt North Stand.

1890-årene ble et stort vendepunkt for klubben. I tillegg til å skifte bane, skiftet man også farge på drakta. Originalfargene til Swindon Twon var hvite overdeler med svarte shortser, ikke ulikt Rosenborg. I det herrens år 1897 ble det derimot bestemt at de måtte skifte til grønne overdeler, men da de ikke fikk tak i noen grønne overdeler skaffet de seg røde overdeler i stedet – noe som er fargen de har den dag i dag. Like etter at de røde draktene var blitt ordnet fikk også klubben sitt nye klengenavn fra tidligere "The Moonrakers", etter et gammelt lokalt sagn, og til "The Robins", rødstrupene, som fortsatt er klubbens offisielle klengenavn.

En spiller som hadde en stor karriere med Swindon, og som klubben gjerne ville ha beholdt hvis det ikke var for pengene, var Greenville Morris. Han debuterte for det walisiske landslaget i en alder av kun 18 år, og hans innsats for klubblaget Aberystwyth imponerte speidere i fra Swindon. Han spilte kun 30 kamper for Swindon før Nottingham Forest kom med et såpass fett tilbud, som Morris ikke kunne si nei til. Han ble toppscorer i den første sesongen hos Forest, og står pr. i dag bokført med den som har scoret flest mål gjennom tidene for Nottingham Forest!

Som de fleste klubber syntes det lettere for Swindon å vinne hjemme enn borte. Gjennom sesongene 1900/01 og 01/02 tapte Swindon 27 av 29 bortekamper, to uavgjorte og ingen seire!

Ikke overraskende ble supporterne frustrerte over de dårlige resultatene og dette merket man på tilskuerantallet. I mars 1901 hadde ikke klubben råd til å betale spillernes lønn, og klubben var på rand til konkurs hadde det ikke vært for en herre ved navn H.W. Thomas som slettet klubbens gjeld på £395. Lokale bedrifter spilte 5-a-side turneringer til inntekt for klubben, og Arkell’s Brewery donerte £25 og Swindon solgte aksjer for totalt £1500. De kopierte også opp lagbildet fra 1902/03-sesongen og solgte de som postkort til 2p stykke.

I perioden mellom 1901 og 1907 gikk det også rett vest for laget, og bare en gang kom de blandt de ti beste i ligaen.

Bob Menham var en stor keeper som i sin tid vant cupen med Everton. For interesserte skattejegere kan det nevnes at han påstod å ha mistet medaljen sin ved Black Horse i Wroughton. Bob var skyldig i et tap der Swindon slapp inn hele ti mål, men det var ikke det at han stod dårlig – han rakk ikke toget og gikk glipp av kampen! Han ga seg med fotball så tidlig som i 1903 og ble senere direktør i klubben.

Charlie Bannister var en solid midtstopper på den tiden. Han var ikke så veldig høy, men kompenserte det med sin energi og entusiasme i spillet. Han fikk over 200 kamper for Swindon gjennom to perioder, og i mellomtiden spilte han for naboklubben Reading.

Alex Milligan, back, hadde en vekslende karriere. En skotsk soldat som forlot hæren for å spille for Bristol City, men han måtte ut i krigen igjen og han ga opp fotballen. Da han returnert fra krigen tok han opp igjen fotballen, og gikk senere til Swindon Town.

Legenden HAROLD FLEMING

"To the inspiring memory of Harold Fleming, the great footballer and gentleman, who played for Swindon Town between 1907-1924 and was capped nonetimes for England"

Disse ordene er innskripsjonen på statuen av den lokale skulptøren Carlton Attwood, som er å finne innenfor hovedinngangen til County Ground. Han har også fått ei gate oppkalt etter seg i Swindon. Fleming Way går i fra County Ground og til Wiltshire Hotel. Slike annerkjennelser blir bare gitt til legendariske personer, og vår Harold var en slik person. Han var i sin første sesong for Swindon veldig ivrig på å få spille, og brukte ofte å gå den over 5 mil lange veien fra Andover bare for å få spille fotball for Swindon. En reservekamp mot Salisbury City var alt han trengte for å overbevise ledelsen om at han skulle spille på førstelaget, og han fikk sin debut den 19. oktober 1907 i en Southern League-kamp mot Luton.

Fleming ble en inspirasjon til en av de mest betydelsesfulle periodene med suksess for fotballaget. Swindons mangager på den tiden var Fred Wiltshire, og han var en liten Drillo, som alltid hadde med seg bikkja si på treningene. Han mente selv at cupkampen mot Sheffield United i 1907 var vendepunktet for Swindon. Etter et målløst oppgjør på County Ground tok Swindon turen til Yorkshire for omkamp. Over 400 Swindonfans fulgte med, og fikk se en heidundrandes kamp på noe som liknet mer på en hengemyr enn en fotballbane. Swindon lå under 1-2 da de ble redusert til 10 mann etter en skade på Jock Walker. Plutselig klemte Billy Tout til i fra langt hold og det var balanse i regnskapet. Denne Walker beordret så trener Wiltshire om å gni litt whiskey der han hadde vondt, og han gjorde så og Walker kom inn på banen igjen. Kort tid etter scoret Swindon og laget vant 3-2. I Southern League viste også klubben tegn til forbedringer, og endte til slutt på en rekordhøy 5. plass i 07/08.

I sesongen 08/09 gikk Swindon ut av cupen i første runde mot Plymouth, men i ligaen gikk det bra og de endte på en sterk andre plass, kun fem poeng etter vinner Northampton. Swindon kom også på andre plass i 09/10, der de satte ny scoringsrekord med å ende opp med 96 plussmål! FA-cupen 09/10 skulle bli noe ekstra spesielt og stort for dette Swindon-laget. De karret seg videre mot Crystal Palace i første runde, og slo overraskende ut Burnley i andre runde. Et Burnley lag som da lå i aller høyeste divisjon i England! Harold Fleming viste klasse på Turf Moor og ble hyllet av landsdekkende aviser etter den kampen. I tredje runde trakk Swindon Tottenham, som også lå i øverste divisjon. Swindon tok ledelsen etter en fin scoring av nettopp Fleming, og Spurs-fansen ble mer og mer frustrert og lagets vaktmester skrek: "Stop that bugger!!" til sine spillere, og siktet da til Harold Fleming. Andre omgangen ble litt av et fyrverkeri, og det hele endte med en 3-2 seier til Swindon. Deretter slo de også ut Manchester City med 2-0 og den seieren førte dem til en semifinale i FA-cupen.  Semifinalen, mot Newcastle, ble spilt på White Hart Lane. Det ble dessverre ingen klassiker av en fotballkamp. I første omgang fikk Billy Silto den eneste muligheten, men Newcastles keeper reddet. En halvtime før slutt spilte Swindon seg til en enorm sjanse, men Freddie Wheatcroft skjøt i stolpen på åpent mål. Like etter scoret Newcastle to ganger og punkterte kampen – sesongens eventyr var over for Swindons del.

Swindon gjorde det også bra i FA-cupen i 10/11-sesongen. Da gikk de ut mot Chelsea på bortebane i kvartfinalen, men de skulle vinne Southern Legue for første gang i historien denne sesongen. I en kamp mot nabolaget Bristol Rovers på slutten av sesongen ble Swindons Charlie Bannister og bortelagets kaptein Shaw utvist for å ha begynt og sloss med hverandre. Sideback Jock Walker samt dommeren måtte begge ha politieskorte ut av banen etter kampslutt pga store opptøyer blandt fansen.

Sesongens siste kamp gikk mot fjorårets vinner, Brighton & Hove, på County Ground. Swindon sikret seieren med en fin 3-0 seier, og sluttfasit for Town ble hele 53 poeng på 38 kamper, med 80-31 i målforskjell. Spillernes bonus for denne ligaseieren ble på £25 per hode (estimert til ca. £3000 i dag), en stor sum i de dagene. Da Billy Tout senere fikk sin testimonialkamp tjente han hele £111, og til sammenligning kan vi fortelle at det par solide fotballsko på den tiden kostet 10 shilling. Swindon-fansen var veldig generøse, og foran en kamp mot Brentford samlet de inn hele £24 til inntekt for etterlatte etter en kullgruveulykke i Lancashire i 1911.

Mellom 1907 og 1981 hadde Swindon slått ut daværende førstedivisjonslag hele 16 ganger. To av disse gigantkampene kom i 11/12-sesongen. I tredje runde i cupen møtte Swindon West Ham og etter et målløst oppgjør på Upton Park, vant Swindon hele 4-0 hjemme på County Ground. I neste runde ventet Everton på CG, og Swindon sjokket de med å score to ganger i løpet av de første tjue minuttene av kampen. Everton reduserte i starten av andre omgang, og etter det målet presset de på for å få en utligning. Everton vartet opp med stjernefotball med stor teknikk og ballforståelse, men alle Swindonspillerne gjorde en glimrende forsvarsjobb og dro i land seieren. Nok en gang hadde Swindon nådd en semifinale i cupen, og denne gangen ble kampen spilt på Stamford Bridge i London, med Barnsley som motstander. Kampen ble en kattens lek med musen, eller som en herre ved navn Byron Butler sa; "Barnsley mot Swindon ble som en rev i en hønsegård". Barnsley dominerte kampen totalt og Harold Fleming måtte gå ut med en alvorlig skade tidlig i kampen, som gjorde at han måtte hvile de neste 10 månedene av sin karriere. Skaden oppsto ved at en Barnsley spiller uheldigvis sparket ham i lysken, noe som avisen Daily Express var i harnisk over. -"Barnsleys behandling av en av de beste og mest rene fotballspillerne gjennom historien var kort og godt skammelig skandaløs. Det å stoppe et angrepsforsøk med et spark i lysken er ikke fotball som vi har lært det her i sør", stod det å lese i avisen dagen etter. Selv om det var enveiskjøring red Swindon av Barnsley og fikk et 0-0 resultat, og omkamp måtte til. Omkampen gikk på Meadow Lane i Nottingham, og Barnsley vant kampen 1-0, etter at Swindon hadde bommet på straffe på stillingen 0-0. Nok et forsøk på å nå en historisk FA-cup finale hadde endt i tårer.

Swindons sesongforberedelser året etter skulle foregå i selveste Argentina. Swindon spilte åtte kamper der, og vant seks og spilte to uavgjorte. Resultatene var fantastiske sett at en av kampene var mot et lag som ble kalt Argentina Born XI, med mange landslagsspillere i lagoppstillingen. Selv om Harold Fleming fortsatt ikke kunne spille etter skaden var han med på turen til Sør-Amerika. Middagen etter kampene var sekretær Sam Allens store bekymring. På bordet var det dekket seks glass per person med henholdsvis sherry, rødvin, hvitvin, vann, portvin og likør. Sam Allen ga følgende kommentar til det lokale media etter denne ekskursjonen; "Egentlig trenger man to fotballag. Et til å spille kampen, og et til å møte opp på banketten etterpå!"

1912/13-sesongen var mindre suksessfull. I cupen røk Swindon ut allerede i andre runde etter et 2-4 tap mot Sunderland på Roker Park. De kom dog på andre plass i Southern League, med kun ett hjemmetap gjennom hele sesongen. Laget var mye plaget med skader, og Harold Fleming fikk kun en håndfull kamper mot slutten av sesongen.

Tross i mange politiske konflikter rundt om i verden rullet den engelske fotballen selv i sesongen 14/15. Swindon begynte med en rekke seire, og det så ut som de skulle vinne hele greia, men de røk på målstreken. Fansen skuffet allikevel ikke, og etter en kamp borte mot Cardiff møtte flere hundre Swindonfans opp på stasjonen for å hylle keeper Lee Skiller etter at han hadde holdt nullen – i 0-0 kampen (!!). Skiller ble kjent for sine meget gode reflekser, og på treningen ba Skiller om at treneren eller noen av spillerne skulle kaste eller skyte tennisballer på ham for at han skulle forbedre seg som keeper. Han ble kalt "The Cap" av fans og kompiser fordi han alltid spilte med en diger flat caps på hodet!

Dette var et av de siste hurraropene for et av historiens beste Swindon-lag. Drømmen om Wembley hadde gluppet på målstreken to ganger, men hver gang de spilte satte de seg i dyp respekt hos mange av Englands beste lag og Swindon Town FC hadde markert seg på fotballkartet en gang for alle!

 DEL II følger om litt…..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende