Hvorfor Swindon Town?

Det spørsmålet har jeg fått i mange år. Helt siden jeg bestemte meg for å bli Swindon Town supporter i 1991 har folk alltid undret på hvorfor i himmelens navn jeg nettopp ble supporter av det – for mange – totalt ukjente engelske fotballaget. Som regel tror folk at jeg ble fan av laget fordi Jan Åge Fjørtoft var der på tidlig 90-tallet – men når han ankom County Ground var jeg allerede varm i trøya som Swindon-fan. Her skal dere få historien om hvordan jeg ble Swindon-fan, og hvordan den første tiden formet mitt forhold til bakgårdsklubben til å bli et evigvarende forhold basert på både hat og kjærlighet.

Som mange som opplevde fotballen på slutten av 80-tallet så husker jeg Panini-heftene godt. Jeg husker spesielt klistremerkealbumet i fra 1989 der det i tillegg til daværende 1. divisjonslag også var lagmerker av alle som holdt til i datidens 2. divisjon. Et av lagene som jeg la spesielt merke til var Swindon Town. Litt på grunn av navnet tror jeg. Av en eller annen snodig grunn syntes jeg bokstaven w var spennende. Det var dog mest på grunn av klubbemblemet som hadde et tog i seg. Denne oppdagelsen skulle ikke bære frukter før et par år etterpå. I motsetning til de fleste kameratene mine var det aldri aktuelt for meg å være supporter av de gode lagene. Jeg har fra tidenes morgen alltid tatt underdogens side, og selv i dag da jeg ser på VM i fra godstolen tar jeg meg selv i å holde med det på forhånd nederlagsdømte laget. USA har jeg alltid hatt stor sansen for, og liker også Chivas USA i MLS som i fjor endte rock bottom sammen med RSL.

I 1990 var jeg innom lag som Norwich og West Ham. Dette var lenge før internettets tid i private hjem og all fotball man kunne få i fra England kom igjennom NRKs tippekamper, magasiner laget av norske supporterklubber for britiske lag og sporadiske radiosignaler som slo inn på en gammel bilradio på Toten på tidlig 90-tallet. Jeg husker jeg leste om at Swindon i 1990 ble fratatt retten til å spille i den øverste divisjonen i England. Selv om Swindon i mai 1990 slo Sunderland på Wembley i play-off kampen etter en glimrende scoring av Alan McLoughlin, så viste det seg at gleden skulle bli kortvarig. Klubben var under etterforskningen for økonomisk svindel og utenomsportslige aktiviteter ledet av den gamle formannen Brian Hillier. Klubbet ble funnet skyldig og nektet opprykk. Først ble laget nedgradert til daværende 3. divisjon – men etter å ha anket fikk de tilslutt beholde 2. divisjonsstatusen. Hillier med følge fikk sivil straff og måtte ble satt i kasjotten.

To 15-åringer starter supporterklubb

Denne historien vekte noe i meg som fikk min fulle empati og støtte. Jeg var allerede medlem i Norwich og West Ham sin supporterklubb her i Norge, og fikk med meg litt av hvert gjennom de flotte bladene jeg fikk i posten. Ønsket om å heia på en enda mindre klubb som var enda mindre kjent tok overhånd og i 1991 så jeg adressen til klubben i et Boing-blad. Jeg hadde da skrevet til en del lag fra før for å be om autografer og plakater, men denne gangen tenkte jeg at jeg kanskje kunne skrive å høre om jeg kunne få lov til å starte supporterklubb for laget i Norge. Jeg fikk et positivt svar i fra ledelsen av Swindon Town, og på den tiden prøvde laget å legge skuffelsen i fra 1990 bak seg. Klubben hadde gjennomgått en omstrukturering både i ledelsen og spillemessig. Den tidligere landslagsstjernen Glenn Hoddle hadde overtatt klubben som spillende manager – og i følge aviser som jeg fikk sendt over i fra England så spilte Swindon nesten like bra fotball som Brasil – It’s just like watching Brazil, runget det over County Ground på den tiden.

Jeg fikk en avtale med noen i Swindon, og fikk tilsendt utklipp i fra lokalavisen Evening Advertiser samt kampprogrammene i fra samtlige hjemmekamper. Ut i fra dette stoffet laget jeg sammen med en kamerat på ungdomsskolen bladet Swindon Town Telegraph – som var et norskspråklig fanzine som skulle danne grunnlaget for supporterklubben som vi kalte for Swindon Town Supporters Club of Norway (STSCON). Vi fikk hjelp av faren til en kamerat som hadde tilgang på kopimaskin på jobben, og de første utgavene i 1991 var i A4 format. Vi ble innlemmet i Supporterunionen for Britisk Fotball, og fikk gjennom dem gratisannonser i blant annet Tippebladet Tips – som på den tiden var den største kvalitetsavisen for engelsk fotball utenfor øverste trinn i Norge. Gjennom annonsene fikk vi en håndfull medlemmer, deriblandt en hyggelig herremann i fra Molde og en i fra Bryne som begge tilbydde sin hjelp til å lage bladet. Vi gikk over til et mer hendig A5-format og lå på fire utgivelser pr. sesong.

Her er Jan Åge avbildet med supporterbladet Swindon Town Telegraph i pauserommet på Swindons treningsfelt i Wanborough, 1994

Da Swindon i 1993 rykket opp til Premier League for første gang i historien fikk supporterklubben en stor vekst av medlemmer, og vi var på det meste oppe i 52 medlemmer. Fra Lysekil, Sverige i sør – til Kirkenes i nord, og til og med et medlem i fra Færøyene. Det kom også et konsentrat av nye fans i fra sunnmøre da det ble kjent at Jan Åge Fjørtoft hadde skrevet under for laget sommeren 1993.

Sesongen i Premier League begynte dårlig og Swindon vant ikke en eneste kamp før langt ut i januar 1994. Like før de fikk sin første tre-poenger hadde jeg vært på min første Englandstur for å se Swindon live. Jeg dro sammen med en gjeng i fra det blide sørlandet, hvorav majoriteten var Bristol City-fans men jeg og Bernt – som var medlem av STSCON – begge var Swindon-fans. Etter mye om og men fikk vi med oss tre PL-kamper med Swindon. Vi så både Arsenal og Chelsea knuse Swindon på County Ground før vi fikk en aldri så liten opptur i bortekampen mot Coventry, januar 1994 – da Andy Mutch utlignet i det 90. minutt til 1-1. Den lille gjengen med bortefans eksploderte, og kvelden var magisk. Vi sang i gatene tilbake til bussene for å feire poenget på Highfield Road. Bussen vi tok hadde fått tekniske problemer, og vi ble forsinket på hjemreisen. Vi ankom Swindon og County Ground langt utpå natta og rakk ikke siste toget tilbake til Bristol der vi hadde vår base. Mennenskene i og rundt Swindon Town FC har alltid vært ekstremt gjestfrie og hyggelige – og da noen fikk høre at vi ikke kom til å rekke bussen tilbake til Bristol tok det ikke mange minuttene før det dukket opp en privatsjåfør i en nypolert Rover og hentet oss. Han kjørte oss den lange turen vestover til Bristol midt i natten på klubbens regning. Sjåføren kunne fortelle at han før blant andre hadde hatt æren av å kjøre sultanen av Brunei – og lurte nok på hvem vi var som hadde fortjent denne ekstraservicen. Denne historien er sympomatisk for det som er så herlig med å holde med små lag. Vi i Norge har i nyere tid alltid hatt en tradisjon for å holde med de merkligste lagene i England, og jeg skjønner det så inderlig godt. Samme service og oppmerksomhet vil man umulig kunne få som fans av de store topplagene – verken i England eller i andre land.

Selv om Jan Åge begynte å score mål mot Tottenham i januar, og avsluttet siste halvåret med å spille seg inn i Swindonfansens hjerter – så endte PL-sesongen med nedrykk og over 100 baklengsmål. Fjørtoft hadde fortsatt kontrakt og jeg tok en ny tur over i høsten 1994 for å se på Swindon i daværende 1. divisjon. Den gangen dro jeg med noen kamerater, deriblandt vedkommende som var med å starte supporterklubben i 1991. Vi fikk med oss bortekampen mot Barnsley og hjemmekampen mot Wolverhampton samt en cupkamp mot Italienske Lecce (i den nå for lengst avviklede Anglo-Italian cupen). Foran kampen mot Wolves på County Ground var vi ute på gressmatta for å overrekke årets spiller-prisen fra fjorårets sesong til Jan Åge Fjørtoft. En pris vi også delte ut foran Chelsea-kampen til Paul Bodin på den forrige turen (bilde). Opplevelsen av å stå på gressmatta foran 12-15,000 var enorm, og som nordmenn var det både moro og litt flaut å bli kjent igjen som the norwegians i bybildet samme uke. I tillegg til fotballkamper ble det tid til nøye omvisninger på County Ground, samt en interessant utflukt til treningssenteret i Wanborough der vi fikk være med juniorspillerne ut til treningsfeltet. I tradisjon tro er det juniorspillerne som bærer utstyr og tilrettelegger treningene for A-lagsspillerne. Dette innbefatter alt i fra materiell kontroll til skopuss. Vi var med på dette før vi fikk møte A-laget, samt overvære en treningen. Jan Åge hadde besøk av sin bror den samme uken, og han var med og trente med laget – til journalistenes store forfjamselse. Hvem var dette nye fjeset på Swindon-treningen?

Siden den gangen eksisterte supporterklubben i fire år til før den ble nedlagt for godt i 1998 på grunn av liten interesse og et stort økonomisk tap ved produksjonen av magasinene. Med den kommende teknologien så ble det lettere for folk å skaffe sin egen informasjon om til og med de små lagene – og internett åpnet jo mange dører for nettopp slik informasjon som på tidlig 90-tallet umulig var å oppdrive. Jeg husker jeg til og med ringte til County Ground i starten for å spørre etter hvordan kampen hadde gått – fordi det kunne gå dager før resultatet fra helgens kamp i 1991 nådde Toten, Norge.

Selv om supporterklubben ble lagt på is i 1998 har interessen og lidenskapen for laget Swindon Town bare økt i meg for hvert år som går. Nå er jeg på randen til å bli 30 år og er fortsatt like ekstatisk hver gang jeg leser og hører om Swindon. Internettet har gjort det enkelt for meg, og nå kan man jo få tilgang til live radiooverføring i fra kamper helt ned i League Two i England – og det er jo ikke annet en helt fantastisk for en som er en fan litt utenom de vanlige TV- og Tabloidavislagene.

I 2000 var jeg på Interrail i Europa i månedskifte mars/april og rakk da også å få med meg en Swindon-kamp på Lofthus Road i London. Brassesparket og reduseringsmålet av Giuliano Grazioli sitter fortsatt godt fast på netthinna. Dessverre har jeg ikke sett Swindon live på godt over seks år nå, så det begynner virkelig å bli på tide med en tur over dammen igjen. Kanskje det blir til høsten eller kanskje det blir til jul. Jeg er for tiden student på Lillehammer og har trolig ikke råd til å dra over med det første – men prisene har jo blitt så lave for flyreiser og med dagens teknologi er det enkelt å skreddersy sine egne lang-weekender uten å måtte betale ekstra mye penger til reiseselskaper som skreddersyr slike fotballturer for en.

Langt fortalt er dette min historie om hvorfor jeg nå skal lage denne bloggen som omhandler Swindon Town. Det koster meg ingenting utenom arbeidet – og det synes jeg er bare moro. Om noen andre fatter interesse av denne bloggen er for meg uvisst, men jeg synes uansett at det er veldig moro og igjen å kunne skrive om favorittlaget sitt og rapportere nesten live i fra hva som skjer over there.

Come on you, Robins !

Tips oss hvis dette innlegget er upassende